En vanlig tommerfingelregel ved tradisjonell jakt er å bestemme seg på forhånd for hva man skal jakte på, og ikke minst hvilken metode som skal brukes. Å kombinere metoder kan fort skape uønskede situasjoner.
Uavhengig av hvilken metode som benyttes i problemløsning, skjer det ofte at problemanalytikerne ubevisst velger individuell jaktform. Dersom analysen har flere deltakere er det viktig å holde øye med hvor mange varianter som er i bruk samtidig.
Variant 1: Jakten på den ukjente feilen
Ved jakten på den ukjente feilen fokuseres det på at det må finnes en ukjent feil som ”ingen” har oppdaget ennå. Dermed oppstår gjerne historiefortellinger der myter og antakelser får fritt spillerom. Den menneskelige iveren etter å dekke opp ”hull” i historien for å få den til å passe med antakelser kan skade fremdriften i problemanalysen. Denne varianten er spesielt vanlig i umodne grupper der deltakerne har liten erfaring med hverandre, og derfor forveksler faktabasert idemyldring med den ustrukturerte kusinen.
Variant 2: Jakten på den kjente feilen
Ved jakten på den kjente feilen fokuseres det på å avdekke den feilen som egentlig har vært kjent i virksomheten lenge, men som ulike årsaker har blitt avskrevet eller havnet i glemmeboken. Denne varianten kan med fordel benyttes i grupper der det finnes deltakere med fartstid i virksomheten. Enkelte ganger kan det hende at de som kjenner til feilen over tid har endt opp i en annen del av organisasjonen enn man skulle forvente. Derfor vil problemanalytikernes evne til å navigere og kommunisere internt i virksomheten være avgjørende for å få tilgang til denne kunnskapen så raskt som mulig.
Variant 3: Jakten på den skyldige
Ved jakten på den skyldige fokuseres det på at det skal finnes en syndebukk. Straks vedkommende er identifisert – og håndtert – er også problemet ute av verden. Denne varianten frarådes å bruke fordi den skyldige kan være en verdifull ressurs for å hindre at problemet oppstår igjen. En virksomhet med medarbeidere ”…som har vært ute en vinternatt før…” oppfattes gjerne som mer robust. Dessuten liker ingen å bli kjent skyldig.
Variant 4: Jakten på den beste løsningen
Ved jakten på den beste løsningen kan fort vinningen gå opp i spinningen. Derfor er det viktig at hele analyseteamet har den samme oppfatningen av hva den beste løsningen betyr. Er den beste løsningen når alle eventualiteter er snudd og vendt frem og tilbake? Er den beste løsningen når hele teamet er enige i at de har funnet frem til den beste løsningen? Er den beste løsningen så langt vi kommer innen økonomien for analysen løper ut? Den beste løsningen er ikke alltid det omgivelsene er ute etter. Så lenge problemet ikke gjenoppstår er det mange som kan ta til takke med nest best, eller enda lengre ned på skalaen.
Variant 5: Jakten på den billigste løsningen
Ved jakten på den billigste løsningen har man ofte en tendens til å misforstå dette med at analyseperioden også blir desto kortere. Det er en vesentlig forskjell på å kutte kostnaden på løsningsalternativet kontra selve analyseperioden. Modne analyseteam erfarer at det ofte straffer seg å kortslutte analysefasen for å finne en billig løsning på problemet. Her kan det være lurt å styre forventningene i forkant, slik at omgivelsene f eks blir vant til at det som regel tar 10 uker fra problemanalysen starter før tiltakene er klare til beslutning. Dette er naturligvis ikke en hvilepute for analyseteamet. Det er alltid et internt mål å være så effektiv som mulig. Hensikten med slik forventningsstyring er å skape ro til analysearbeidet. Det er tross alt mer positivt å levere over forventning i snitt, og forklare sjeldne avvik med fakta.
NB! 10 ukers analyseperiode gjelder for større virksomheter med mange parallelle problemanalyser.
Skitt jakt!
